Sammen med vår ambassadør, ultraløper Magnus Thorud, skal vi følge Camilla Marie Andersens vei frem mot BMW Oslo Maraton 2018. Her er hennes inspirerende historie. 

Av Magnus Thorud.

Lungene hennes lengter etter frisk luft og beina vil jage kilometere. For første gang på en stund kjenner Camilla på et snev av treningsoptimisme. Hun prater med seg selv og estimerer mulige tidsmål. ”Kan jeg løpe mila på under en time i dag? Eller fem kilometeren på 25 minutter? Formen kan jo ikke være så dårlig, eller..?”

Tankene i hodet fortsetter å spinne i kombinasjon med at hun forhåpningsfullt  snører på seg de nye løpeskoene og tar på seg treningsjakka”

”Jeg skal løpe halvmaraton til høsten. Det skal jeg klare, pokker heller!”

Camilla trekker pusten dypt og begynner å småløpe bortover asfalten, men kjenner det raskt. Hun blir svimmel, får vondt i hodet og blir kvalm. Etter hvert må hun stoppe opp og setter seg ned på huk for å ikke gå i bakken.

Hun hiver etter pusten og må innse fakta, – det er noe som ikke stemmer.

Camilla forteller:

”Hele livet har jeg likt å være aktiv, selv om jeg fra naturens side har sett ut som om jeg har likt bedre å slappe av på sofaen. Jeg har alltid likt ballspill, lagspill og jeg har vært glad i å sykle.  Det var i 2010 jeg så smått begynte å jogge. Jeg løp mellom 5 til 6 ganger i uken. Jeg kom i bedre form og løp også noen 10 km i konkurransesammenheng, men det var egentlig mest for å få «goodiebagen» etter løpet. Innholdet skuffet meg hver gang så da fant jeg ut at jeg ikke gadd å betale penger for å ta meg en liten løpetur. Derfor sluttet jeg med organiserte løp og fortsatte egentrening.

Jeg begynte etter hvert å like løpingen og fikk også med meg en venninne som også ble hektet. Vi løp mye sammen og jeg ble mer og mer avhengig av å ha noen å løpe sammen med. Da venninnen ikke lenger hadde like stort behov som meg for å løpe sammen, ble det tyngre for meg å komme meg ut. Jeg bestemte derfor å sette meg en halvmaraton som treningsmål, slik at det skulle bli lettere å komme seg ut på løpetur alene.

Under en ferietur til Portugal i 2013 fikk jeg plutselig leamus på høyre øye. Dette har vel de fleste opplevd, men dette skulle vise seg å ikke gå over med det første. Etter uker og måneder var leamusen blitt til rykninger i hele høyre ansiktshalvdel. Jeg hadde også hodepine, dårlig søvn og en lyd i høyre øre som hørtes ut som et ekorn som spiser nøtter.

Jeg gikk til slutt til legen og etter en lang periode med utredning fikk jeg endelig stilt en diagnose. En diagnose som var litt uvanlig, spesielt hos personer under 60 år. Jeg følte meg ikke akkurat sprek, men tanken på å gjennomføre halvmaraton motiverte meg til å fortsette å trene. Så jeg fortsatte å løpe en mil flere ganger i uken.

Høsten 2015 kom og jeg var klar for å løpe min første halvmaraton under BMW Oslo Maraton, men rett før arrangementsdatoen ble jeg tilbudt en operasjon som skulle fjerne plagene mine. Så da flere tusen løpere ble sluppet løs i et solfylt og sommerlig Oslo, ble jeg istedenfor barbert på halve hodet og hjerneoperert. Halvmaraton planene mine gikk opp i røyk.

Etter operasjonen kom jeg meg raskt på beina, men var litt uheldig slik at jeg ble operert en gang til to uker etterpå. I etterkant av dette fikk jeg instruks fra legen å holde meg helt i ro i 2-3 måneder. Jeg ble fortalt at jeg kom til å føle meg sliten i lang tid, men det trodde jeg ingenting på og gledet meg til å trene igjen. Etter tre-fire måneder prøvde jeg meg håpefull på min første km med joggesko. Da var jeg blitt veldig tynn og det føltes som om alle muskler var borte. Likevel hadde jeg tro på at det var forbigående, noe det dessverre skulle vise seg og ikke være. Jeg var utslitt og demotivert i over et år, selv om ekornet hadde flyttet ut av øret og håret vokste ut igjen. Jeg fikk meg en løpetur i ny og ne og gjennomførte faktisk både halvmaraton i 2016 og 2017. Dog var ikke formen der den skulle være og jeg trodde jeg skulle dø begge gangene.  

I 2017 ble jeg kjent med Magnus. ”UltraMagnus”. Han begynte å framsnakke ultraløp. Jeg trodde han var gal, og forstod overhodet ikke hvordan noen kan gidde å løpe så langt og så lenge. Magnus forstod fort at jeg har problemer med å si nei til en utfordring, så uten at jeg egentlig skjønner helt hvordan, så har jeg sagt ja til utfordringen å løpe maraton i september 2018.

Jeg angrer allerede, men jeg kan ikke feige ut. Jeg har nå 7 måneder på meg til å komme i ordentlig maraton form og håper Magnus kan hjelpe meg med å finne både form og motivasjonen til å løpe…langt!

Jeg prøver meg som Camillas coach!

I år vil derfor et av mine store mål være å hjelpe Camilla med å forberede seg og gjennomføre til sitt aller første BMW Oslo maraton.

Å løpe en full maraton er en stor påkjenning for kroppen både fysisk og psykisk. Derfor må Camilla trene fokusert og målrettet mot høstens store utfordring.  Vi skal sammen lage et treningsprogram som er tilpasset Camilla og hennes hverdag, og som forhåpentligvis kan hjelpe henne med å finne tilbake til godformen og løpegleden etter en lengre periode som syk.

Enkelte av øktene vil jeg også delta på og ellers være tilgjengelig hele veien som hennes personlige coach.

Underveis håper vi også å kunne inspirere og motivere deg! Du kan derfor følge Camillas vei til BMW Oslo maraton via oslomaraton.no, Instagram magnus2rud og camoflasje.

Vi er med, er du?

Hilsen Camilla og BMW Oslo Maraton Ambassadør Magnus Thorud