Livet mitt har ikke alltid vært så full av mestring, glede og aktivitet. Da jeg ble gravid med eldstemann i 2006 fikk jeg tidlig bekkenløsning. Dette var noe jeg hadde hørt går over av seg selv. Men det gjorde ikke det, forteller Mia. I 2016 skal hun delta på distansen halvmaraton under BMW Oslo Maraton.

Mia er 33 år, gift med en flott Finnmarking og har to herlige barn på 2,5 og 9,5 år. Hun jobber som kontaktlærer på ungdomstrinnet og som kunstpedagog i kulturskolen, jobber som utfyller hverandre perfekt mener Mia.

Fra 2005 til 2013 prøvde Mia flere ulike kiropraktorer, fysioterapeuter, fikk behandling på Ullevål sykehus, prøvde healing, psykomotorisk fysioterapi og akupunktur. Dette kostet mye tid og penger, og hun måtte ha lange pauser mellom behandlingene på grunn av den psykiske belastningen.

Jeg klarte ikke å jobbe. Livet bestod av å takle smertene og det dårlige humøret som fulgte med. Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen av å sitte med kompetansen til å jobbe, ha lidenskapen for et fag og brenne for å være en del av et felleskap. Og så kunne jeg ikke være med! Jeg hadde en hverdag med smerter fra jeg våknet om morgenen til jeg endelig klarte å sovne på kvelden, forteller Mia.

I 2013 fikk Mia og mannen en herlig jente og kroppen hadde det litt bedre, men var langt fra bra. Etter 8 år fant hun endelig en fysioterapeut som lyttet til henne og utfordret tankegangen på den rette måten.

Noen måneder etter behandlingen startet, jogget Mia 5 km i Jentebølgen. Noen måneder etterpå deltok hun på KK-mila, og i år er det tredje gang hun skal delta i et løp.

I julen satte jeg meg et hårete mål om å prøve meg på halvmaraton under BMW Oslo Maraton i september. Jeg opplever for første gang tidsklemma og en litt travel hverdag. Dette er en hverdag jeg drømte om i mange år. Treningen min består mye av å jogge ute i naturen med barna eller alene. Jeg har måtte ofre så mye tidligere, så nå nyter jeg å kunne slippe å velge.

Målet mitt med halvmaraton er å gjennomføre. Jeg gjør dette alene, men håper flere har lyst til å løpe sammen med meg. Jeg har aldri løpt så langt noen gang, så dette blir utrolig nervepirrende.
Samtidig, når jeg ser meg tilbake, så er dette selve livet. Helt fantastisk, avslutter Mia.