– Det er så gøy å kjenne hva pust er!, sier hjertetransplanterte Tonje Rolland til Oslo Maraton.
Per dags dato har den løpeglade 47-åringen tre par løpesko, hun jager Stravasegmenter som aldri før og smykker seg med en løpeklokke som hun fôrer med minst 3 løpeøkter per uke. Men i starten av 2020 kunne Tonje knapt gå tre meter før hun hev etter pusten. En donor forandra livet til den ivrige løpeentusiasten, som i år løper 10 for Grete for andre gang.
Men vi må faktisk enda lenger tilbake for å forstå alt det kroppen til Tonje har vært gjennom. Ja, for kun 10 år gammel fikk Tonje Rolland (47) akutt myelogen leukemi med 30% sjanse for å overleve. Tross lave odds, kjempa kroppen hennes mot den tøffe sykdommen og vant. Seks måneder senere opplevde hun å få tilbakefall, og ble derfor satt på en sterk cellegiftkur, men uten benmargstransplantasjon.
– Legene visste ikke om noen andre som hadde overlevd dette uten å få benmargstransplantasjon. 13 år gammel ble Tonje erklært frisk og ble satt på hjertemedisin. Oslojenta levde som normalt tross noen tøffe sykdomsår som fulgte. En karriere som jagerpilot måtte droppes kunne legene fortelle henne- ellers var alt mulig. Tonje valgte filmbransjen med sene kvelder, lite stillesitting og et hektisk, men svært givende arbeidsliv. Og hun elsket det. Hun reiste mye, bedrev mye fysisk aktivitet og hadde et generelt høyt tempo på livet sitt. 30 år gammel fikk Tonje barn, og skulle på ny oppleve at hjertet hennes sviktet. Et nytt svangerskap ville ikke hjertet hennes tåle, sa legene på sykehuset. En svært tøff beskjed å få for den nybakte mammaen. Et par år senere fikk Tonje påvisst forstadiet til brystkreft, og måtte gjennomgå en strålebehandling. Nok en påkjenning for kroppen hennes, og svært belastende for hjertet. Tonje fortsatte i sitt sedvanlige tempo med en aktiv jobb og et liv bestående av mye reising. Og det gikk. Til en viss grad.
Løp Oslo Maraton for Organdonasjon!
Januar 2020 sa både puls og hjertet i fra. 3 meters gange i en oppoverbakke, og Tonje måtte hente seg inn for hvert steg hun tok. Med et oksygenopptak på 10,3 hastet det å komme på venteliste og bli transplantert. Og Tonje var heldig. Hun kom gjennom nåløyet på alle testene, og ble godkjent for en operasjon. Men hvor lang ventetiden blir, kan man aldri vite.
Den våren fikk hun dog en telefon fra Rikshospitalet. “ Nå har vi et hjerte til deg. Kan ikke du hoppe i en taxi og komme til oss?“ Med koronaen som herjet i samfunnet var hun nødt til å dra alene til sykehuset. Hun ga sønnen og mannen sin en klem og hoppet i taxien. 1,5 døgn senere var hun ute av intensiven og opptreninga var i gang for fullt.
– Det var en merkelig følelse med et nytt hjerte i starten. Det ligger jo så utrolig mye symbolikk i hjertet! Likevel føler jeg meg som meg selv. Det er jo ikke i hjertet at selve sjelen ligger!
Fikk løpedilla
Sommeren etter operasjonen gikk Tonje flere toppturer uten å hive etter pusten. Det å være andpusten/sliten ble noe helt nytt for henne.
– Tidligere ble jeg andpusten bare jeg gikk fem meter i en oppoverbakke! Jeg trodde dette var pusten alle fikk når de trente, men i etterkant merket jeg at min pust var noe helt annet! Når jeg først blir andpusten nå, kjennes det helt annerledes ut. Ja, det er deilig rett og slett! Jeg makter faktisk å få tilbake pust når jeg henter meg inn.
Og den sommeren hadde hun sin aller første løpetur på lenge.
– I hele 2 minutter klarte jeg å løpe sammenhengende uten å måtte kaste etter pusten. Det var en helt nydelig følelse! De neste 6 månedene trente hun jevnt i en rehabgruppe på NIMI. Det gjorde underverker for fremgang, motivasjon og løpeglede, og etter 1 år hadde hun en Vo2max på 40% sammenlignet med 10,3% mars 2020. En enorm fremgang, men også en påminner om om den familien som hadde mistet noen.
– Første julen med nytt hjerte tenkte jeg ofte på hvor heldig jeg var, samtidig som jeg tenkte på den familien som ikke hadde en like fin jul. Det setter livet i perspektiv.
Tonje fikk raskt løpedilla av egen progresjon på treningsfronten, og hun holdt seg motivert året gjennom blant annet ved å delta på våre virtuelle løp. Under Påskeløpet tok hun skia fatt, hun deltok på 17. mairaton samt Romjulsløpet, og til slutt sto hun på startstreken til BMW Oslo Maraton. En knapp uke før 10 for Grete testet hun å løpe 10 km sammenhengende for aller første gang, og klargjorde både kroppen og hodet for selve løpet. Da løpsdagen kom var nervene i høyspenn, og hun løp i rød sone hele veien, livredd for å sprekke. Likevel fant hun en god flyt under løpet, og smilet gikk rundt hele veien. Målet var mellom 1.10 og 1.20, men Tonje klokket inn på 1.06 etter å ha lagt inn en spurt mot målstreken. – For en mestringsfølelse, og for et løp! Og det det hjalp så utrolig mye med så mye liv langs løypa. Fra de herlige Garmin-jentene til gorillaer- jeg følte meg virkelig heia på og heia fram hele veien.
10 for Grete ga henne mersmak, og hun er nå påmeldt årets 10 km, og er godt i gang med et løpeprogram.
– Det er så gøy og deilig å løpe, trene og ha et konkret mål! Det gir meg så mye kick og energi, og jeg kan nesten ikke skjønne at ikke alle vil det:) Og Tonje har smitta venner med sin løpedilla.
– Jeg har fått i gang flere venner til å løpe med meg. Altså, de kan jo ikke si nei til en hjertetransplantert, haha! Nå har jeg blitt hun som har 4 løpesko, som sluker sluker løpe- og treningsprogrammer, henger på Strava og har dyr pulsklokke. Altså, det er jo helt fantastisk at det går an! Jeg er så sinnsykt takknemlig for min donor. Jeg tenker jo at jeg løper for og med min donor!
