SK Vidar utøver Ida Bergsløkken står bak bloggen smartmatraskebein.no. Her deler ut nyttige tips og råd om både mat og løping!

Denne uken har hun testet ut årets løype (halvmaraton). Sjekk ut hva hun mener om denne!

Les hele bloggen til Ida her.

OSLO MARATON: BOTANISK HAGE-FJELLET

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, så har jeg kun løpt Oslo halvmaraton én gang før i 2010. Da løp jeg på 1:37:37 og var bombesikker på at jeg aldri kunne løpe distansen raskere. For aldri i hele mitt liv hadde jeg vært så sliten før. Jo, faktisk. På 3000-meteren i Hønefoss. Men jeg husker kun dette fra 14 km og til mål: har lyst til å hoppe i havet, men klarer fadern ikke å hoppe en gang. Herregud, er det kappgange jeg driver med nå? Skal aldri løpe halv igjen. Å ja, skal vi løpe forbi Aker Brygge også nå? Tenk om jeg spyr nå?  Det hadde tatt seg ut da. For kvalmen sitter fortsatt friskt i minnet, og følelsen av at beina ikke hadde lyst til å løpe en meter til. Her et bilde fra Oslo halvmaraton for 5 år siden.

Alt måtte være blondt og alt måtte være rosa. Sånn var det bare i 2010. Men se, like moro å løpe løp.

Nå er det en drøy uke igjen til mitt andre halvmaraton i Oslos gater, og mitt tredje halvmaraton ever. Håret er brunt, og jeg løper i rødt og hvitt.

Jeg gruer meg (foreløpig) mindre enn det jeg gjorde foran NM i Haugesund, men så er jeg jo mer vant med gateløp også. Kjenner godt til asfaltløpings for å si det sånn. Elsker asfalt. Sorry, marka.

For en ukes tid siden ble løypene for Oslo Maraton publisert, og jeg registrerte to ting:

1. Vi skal løpe til Skøyen i år også. Akkurat som i 2010.
2. Vi skal løpe den beryktede bakken opp og rundt Botanisk hage. Ikke akkurat som i 2010.

Skøyen-traseen er omtrent lik som for fem år siden, så bestemte jeg meg for å teste ut en annen del av løypa. I dag morges testa jeg derfor ut pkt. 2, siden noen har sagt at den er både 2 og 3 km lang og at det er som å bestige et fjell. Måtte altså forsikre meg om at det ikke var tilfellet. Og jeg har jo jogga den bakken minst hundre ganger før – og overlevd. Men ikke rart man begynner å tvile heller.

Here it goes:
I det du løper over på Jens Bjelkes gate, så begynner det slakt å stige. Nesten ikke merkbart. Ingen utslag på puls, men i det du passerer 30-skiltet (evt. 50-skiltet – husker ikke) så begynner det å helle mer oppover. Så løper du til venstre inn på Tøyengata. Det er her den værste stigninga er, og den varer ca. 350 meter, før du knekker til venstre igjen inn på Monradsgate. Ferdig! Ok, nesten ferdig. Men her stiger det bare bittelitt. Faktisk så lite at du kanskje ikke merker det. Den værste stigningen er altså ikke 3 km lang, eller veldig drøy, den er ikke en runde på ei friidretttsbane en gang. Jeg sier ikke at det kommer til å bli lett eller at jeg ikke kommer til å hate den bakken etter 15 km med asfaltbanking, men jeg synes det er greit å si fra at den er overkommelig.

Da jeg hadde kommet til toppen av Botanisk hage-fjellet første gangen var jeg faktisk nesten litt skuffet. Pulsen hadde gått opp 10-15 slag, og farta hadde vært noenlunde steady fra bunn til topp, men det var det. Nå var det bare en flat (nesten) strekke foran meg, før løypa knakk til venstre igjen og ned Sars gate. Der kunne jeg bare slippe opp å la beina gjøre sitt uten å pushe på noe. Pushing skal jeg seff gjøre under Oslo halvmaraton. Men hallo, det er obvious lizzm.

For sikkerhetsskyld løp jeg samme runden 2 ganger til, og så en ekstra tur rundt Tøyenparken, for da fikk jeg med meg soloppgangen over Oslo. Så jogga jeg meg selv til SATS Schous Plass for å tøye ut og for å ha kvalitetstid med slynga. Kankke bare løpe, si! Prima start på  dagen, spør du meg.  Spesielt med en kjøleskapsgrøt som venta på meg i det jeg kom inn døra.

Facts fra Botanisk hage-bakken. De røde og gule pilene har jeg tegnet inn. Så litt mer pro ut da, synes jeg. Blått= fart. Rødt= puls.

Uansett, bakken har en stining på 2 % (i følge Strava).  I byggingeniørverdenen lærte vi at et tak, per def, er flatt når det har en helningsvinkel på mindre en 6 grader.  Seks grader tilsvarer litt over 10 % stigning. I mitt hode ble derfor bakken per definisjon flat. Men samtidig har jeg jo tatt litt avstand fra alle disse ingeniørgreiene, og man skal helt sikkert ikke sammenligne motbakker og tak in the first place. I tillegg ødelegger jo denne definisjonen hele motbakkeløypa mi opp Kongsveien.

Men det kan jo være interessant å tenke på underveis i løpinga, så glemmer du i det minste at det gjør vondt eller at du er sliten. Det er jo noe å ta med seg det også.Men apropos 2 grader helning. Dersom man løper på mølle, så sier mange at 1 grad helning tilsvarer utendørs flatt. Så hvis man tenker seg Botanisk hage-bakken som ei mølle som man har stillt inn på 2 grader, så er det nesten flatt sett ut fra et møllepersepektiv, ikke sant?
Dette er seff bare synsing, og ikke en rekke hardnakka påstander.

Men sånn i ettertid hadde det vært interessant å vite hvor mange som tenkte at de løp på et flatt tak med asfaltpapp, i stedet for opp Botanisk hage-fjellet neste helg. Eventuelt på ei asfaltert giga-mølle.

Konklusjon: Oslo Maraton sin løype er per definisjon flat, sett fra et byggeteknisk perspektiv.

Ok, haaadeeee!

Sees i Oslos gater om åtte dager.
Tips: Øv deg på deler av løypa.[:en]SK Vidar utøver Ida Bergsløkken står bak bloggen smartmatraskebein.no. Her deler ut nyttige tips og råd om både mat og løping!

Denne uken har hun testet ut årets løype (halvmaraton). Sjekk ut hva hun mener om denne!

Les hele bloggen til Ida her.

OSLO MARATON: BOTANISK HAGE-FJELLET

Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, så har jeg kun løpt Oslo halvmaraton én gang før i 2010. Da løp jeg på 1:37:37 og var bombesikker på at jeg aldri kunne løpe distansen raskere. For aldri i hele mitt liv hadde jeg vært så sliten før. Jo, faktisk. På 3000-meteren i Hønefoss. Men jeg husker kun dette fra 14 km og til mål: har lyst til å hoppe i havet, men klarer fadern ikke å hoppe en gang. Herregud, er det kappgange jeg driver med nå? Skal aldri løpe halv igjen. Å ja, skal vi løpe forbi Aker Brygge også nå? Tenk om jeg spyr nå?  Det hadde tatt seg ut da. For kvalmen sitter fortsatt friskt i minnet, og følelsen av at beina ikke hadde lyst til å løpe en meter til. Her et bilde fra Oslo halvmaraton for 5 år siden.

Alt måtte være blondt og alt måtte være rosa. Sånn var det bare i 2010. Men se, like moro å løpe løp.

Nå er det en drøy uke igjen til mitt andre halvmaraton i Oslos gater, og mitt tredje halvmaraton ever. Håret er brunt, og jeg løper i rødt og hvitt.

Jeg gruer meg (foreløpig) mindre enn det jeg gjorde foran NM i Haugesund, men så er jeg jo mer vant med gateløp også. Kjenner godt til asfaltløpings for å si det sånn. Elsker asfalt. Sorry, marka.

For en ukes tid siden ble løypene for Oslo Maraton publisert, og jeg registrerte to ting:

1. Vi skal løpe til Skøyen i år også. Akkurat som i 2010.
2. Vi skal løpe den beryktede bakken opp og rundt Botanisk hage. Ikke akkurat som i 2010.

Skøyen-traseen er omtrent lik som for fem år siden, så bestemte jeg meg for å teste ut en annen del av løypa. I dag morges testa jeg derfor ut pkt. 2, siden noen har sagt at den er både 2 og 3 km lang og at det er som å bestige et fjell. Måtte altså forsikre meg om at det ikke var tilfellet. Og jeg har jo jogga den bakken minst hundre ganger før – og overlevd. Men ikke rart man begynner å tvile heller.

Here it goes:
I det du løper over på Jens Bjelkes gate, så begynner det slakt å stige. Nesten ikke merkbart. Ingen utslag på puls, men i det du passerer 30-skiltet (evt. 50-skiltet – husker ikke) så begynner det å helle mer oppover. Så løper du til venstre inn på Tøyengata. Det er her den værste stigninga er, og den varer ca. 350 meter, før du knekker til venstre igjen inn på Monradsgate. Ferdig! Ok, nesten ferdig. Men her stiger det bare bittelitt. Faktisk så lite at du kanskje ikke merker det. Den værste stigningen er altså ikke 3 km lang, eller veldig drøy, den er ikke en runde på ei friidretttsbane en gang. Jeg sier ikke at det kommer til å bli lett eller at jeg ikke kommer til å hate den bakken etter 15 km med asfaltbanking, men jeg synes det er greit å si fra at den er overkommelig.

Da jeg hadde kommet til toppen av Botanisk hage-fjellet første gangen var jeg faktisk nesten litt skuffet. Pulsen hadde gått opp 10-15 slag, og farta hadde vært noenlunde steady fra bunn til topp, men det var det. Nå var det bare en flat (nesten) strekke foran meg, før løypa knakk til venstre igjen og ned Sars gate. Der kunne jeg bare slippe opp å la beina gjøre sitt uten å pushe på noe. Pushing skal jeg seff gjøre under Oslo halvmaraton. Men hallo, det er obvious lizzm.

For sikkerhetsskyld løp jeg samme runden 2 ganger til, og så en ekstra tur rundt Tøyenparken, for da fikk jeg med meg soloppgangen over Oslo. Så jogga jeg meg selv til SATS Schous Plass for å tøye ut og for å ha kvalitetstid med slynga. Kankke bare løpe, si! Prima start på  dagen, spør du meg.  Spesielt med en kjøleskapsgrøt som venta på meg i det jeg kom inn døra.

Facts fra Botanisk hage-bakken. De røde og gule pilene har jeg tegnet inn. Så litt mer pro ut da, synes jeg. Blått= fart. Rødt= puls.

Uansett, bakken har en stining på 2 % (i følge Strava).  I byggingeniørverdenen lærte vi at et tak, per def, er flatt når det har en helningsvinkel på mindre en 6 grader.  Seks grader tilsvarer litt over 10 % stigning. I mitt hode ble derfor bakken per definisjon flat. Men samtidig har jeg jo tatt litt avstand fra alle disse ingeniørgreiene, og man skal helt sikkert ikke sammenligne motbakker og tak in the first place. I tillegg ødelegger jo denne definisjonen hele motbakkeløypa mi opp Kongsveien.

Men det kan jo være interessant å tenke på underveis i løpinga, så glemmer du i det minste at det gjør vondt eller at du er sliten. Det er jo noe å ta med seg det også.Men apropos 2 grader helning. Dersom man løper på mølle, så sier mange at 1 grad helning tilsvarer utendørs flatt. Så hvis man tenker seg Botanisk hage-bakken som ei mølle som man har stillt inn på 2 grader, så er det nesten flatt sett ut fra et møllepersepektiv, ikke sant?
Dette er seff bare synsing, og ikke en rekke hardnakka påstander.

Men sånn i ettertid hadde det vært interessant å vite hvor mange som tenkte at de løp på et flatt tak med asfaltpapp, i stedet for opp Botanisk hage-fjellet neste helg. Eventuelt på ei asfaltert giga-mølle.

Konklusjon: Oslo Maraton sin løype er per definisjon flat, sett fra et byggeteknisk perspektiv.

Ok, haaadeeee!

Sees i Oslos gater om åtte dager.
Tips: Øv deg på deler av løypa.