Skrevet av Anne Grethe Solberg, styreleder i Oslo Maraton AS.
Jeg elsker å løpe, gjerne langt og sakte. Tiden eller antall kilometer spiller ingen rolle. Nå har til og med sluttet å konkurrere med meg selv. Det fasinerende er hva som skjer inni i hodet mitt. I starten av turen «kjenner jeg på meg» hvor turen skal gå. Valget gjøres ut fra hvilket humør jeg er i. Det kan være til byen blant masse mennesker eller det kan være på en stille skogsvei. Jeg bestemmer meg for et mål som kan være en bygning, en høyde eller et tre.
Først går det med litt tid å håndtere stresstankene. Problemene spinner rundt inni hodet. men etter kort tid merker jeg at bevisstheten vender seg utover. De negative tankene forsvinner og jeg legger merke til lyder, lukt og temperatur. Plutselig er det en annen løper som sier hei. Jeg hilser med hånden, kjenner at jeg er sliten, tenker kort på målet for turen og begynner å telle skrittene mine for å ikke fokusere på hvor langt det er igjen. Å ha et mål på hvor jeg skal, gjør det enklere å holde det gående. Det er som å sette på en autopilot. Det forenkler motivasjonsarbeidet og stenger tvilen ute.
Det største er å oppleve en fremmed by løpende. Det er noe helt annet enn å hause inn og ut av busser og baner. Løpeturen kan gå innom kirker, museer eller rett og slett slik jeg liker best, se hvordan folk bor. Kikke inn i oppgangen og fantasere om hvordan liv de har. På den måten åpnes et vindu til deres virkelighet en ikke får med vanlig turistoppførsel
Etter løpeturen belønnes jeg med mat, følelsen av å ha vært på en liten ferie og er klar for å rydde opp i problemene. . . . i morgen.
Anne Grethe er styreleder i Oslo Maraton AS og har selv løpt 7 maraton den første da hun var 52 år.