Gaea Norvegica trail 400 K, en ultralæregutts beretning
  • Hjem
  • Gaea Norvegica trail 400 K, en ultralæregutts beretning

Tirsdag første august 2017 ble den 400 km lange utfordringen Gaea Norvegica Trail  (GNT) arrangert for første gang.

Løpet kan skilte med 8400 vertikale høydemeter, myr, sleip og mosebelagt stein, kupert terreng, dyp skog og selvsagt enda mer myr.

Konkurransen strekker seg over fem dager totalt og er et non-stop løp helt uten support. Det betyr at mat og drikkestasjoner utgår. Det samme gjelder for drop-bags og hjelp fra andre underveis i løpet.  Som deltaker er du derfor pent nødt til å bære alt av mat, drikke, klær og utstyr selv, noe som fort utgjør en 11-12 kilo på ryggen.

Starten går fra Grønland i Oslo og følger så deler av Rondanestien oppover Akerselva.  Deretter besøker man blant annet Nordmarka, Romeriksåsen, Rokosjøen, Bringebu og Hedemarksvidda før man til slutt (hvis man er så heldig) ender opp som en hjulbeint og hallusinerende zombie på Skiblander brygga i Hamar

Det er lett å mistenke arrangør Fulvio Øksendal for og ha sett Lord of the rings etterfulgt av the Blair witch project før han fikk denne ideen om Skandinavias tøffeste ultrautfordring i terrenget.

Eirik sjekker CP1

Bare fire påmeldt
Et av kravene for påmelding er at man tidligere har gjennomført løp som går over et døgn eller lenger. Det er det jo flere ultraløpere i Norge som har, men vi er (heldigvis kanskje) bare fire på listen over mennesker som totalt mangler begrensninger.

Den rutinerte Leif Abrahamsen er selvsagt en av dem. Han er vant med slike ekstreme løp, og har for lengst bevis at han er tøffere en både Lars Monsen og Chuk Norris til sammen.

Den resterende trioen bestående av Øyunn, Eirik og meg selv, besitter ikke den samme ekstreme erfaringen som Leif. Samtlige har løpt langt før, men ingen av oss har brukt mer en to døgn totalt.

Kvelden før løpet samles vi derfor hos meg for å gå over de siste detaljene. Det er særdeles mange faktorer som skal stemme på et slikt løp. Alt fra næring, til sekk, sko og anstendig bruk av talkum og vaselin. Da er det godt å ha Eirik og Øyunn å sparre med.

Dårlig natt
Jeg sliter ofte med å sove dagen før konkurranse, og denne natten er intet unntak.  Hjertet hamrer i brystet, mens tankene kverner rundt i hodet. Jeg finner delvis roen 03:30 om morgenen, men faller aldri i dyp søvn. Jeg står derfor opp før vekkerklokken ringer 05:30, tre kvarter før de andre.

Jeg setter på kaffe og tusler ut på badet for å forberede meg slik jeg gjør før alle løp. Her smører jeg utsatte steder med vaselin, dekker til brystvorter og taper opp skuldre og kragebein med sportstape.

Etter hvert våkner de andre og vi lager hver vår frokost. Jeg lager meg en skål med verdens verste havregrøt og må helle over en halv krukke syltetøy for å gjøre det spiselig

Øyunn spiser beskjedent en boks med ferdighavregrøt og  Eirik legger i seg en pizza han har forberedt kvelden før.

Ultraløpere er svært så forskjellige i næringsveien.

 

Foto: arrangør

Starten
Vi reiser ned fra Skullerud til Grønland med T-banen klokken syv.  Ved starten i sentrum treffer vi flere kjente fjes og det er en hyggelig og god stemning.

En journalist fra NRK spør ivrig, tar bilder og intervjuer både Eirik og Leif.  Jeg forsøker å hjelpe Øyunn med en feil på GPSen hennes. Dette stresser henne litt forstålig nok.

Selv føler jeg meg rolig, fokusert og klar i det arrangør Fulvio Øksendal teller ned til start…, ”3, 2, 1 gå!  God tur” roper han mens det lille publikumet applauderer oss i det vi setter i gang oppover langs Akerselva.

Leif stikker raskt i tet, mens Eirik, Øyunn og jeg løper rolig sammen.

Begynnende blemme over Romeriksåsen
Etter en mils løping når vi Maridalsvannet og jeg kjenner meg fortsatt bra. Fint vær og hyggelig selskap. Vi prater og plukker litt av blåbærene som bugner rundt oss langs stien.

Ultraløp oppleves som barnemat i stunder som denne, men når vi glemmer oss bort i all hygge og plukking av bær blir resultatet fort 3-4 kilometer ”off-track”.  Fulvio ringer oss og gi beskjed om at vi er pent nødt til å følge sporet hans hvis vi ønsker å fullføre.

En rask titt ned på GPSen på viser at vi bare er ca 2,5 km unna i luftlinje til nærmeste del av sporet.  Luftlinje høres ut som en bedre plan enn å løpe tilbake, men det skal vise seg å bli 40 minutter med kaving i tett skog, klatring i bratt terreng og slåsskamp med mygg.

Når vi endelig finner tilbake på riktig sti, kan jeg også fastlå at skovalget heller ikke spiller helt på lag Dette kan konstateres etter nesten fem overtråkk og alt for mye friksjon mellom innleggsåle og fot.

GNT har tatt skikkelig grep og dette er ikke lenger bare blåbær.

Da vi nærmer oss en maraton i distanse, bestemmer Eirik seg for at han må få i seg mat. Han sliter ofte med næringsinntak på lange løp og må ta det pent.  Øyunn og jeg fortsetter, men regner med at Eirik vil ta oss igjen senere.

Timene flyr mens vi trasker oss igjennom partier med lyng og myr over Romeriksåsen. Vi prater, men lar det også være stille i perioder. Føttene arbeider nesten på automatikk og vi gjør unna ca 5-6 km i timen.

For en som bruker tre timer på maraton høres dette kanskje stusselig ut, men det er en grei fart når terrenget såpass er kupert og vi bærer flere kilo med oss på ryggen.

Selv lar jeg meg imponere over Øyunns driv. For hvert skritt hun tar må jeg minst ta to. Hun gyver på, mens jeg må småjogge bak som en liten hundevalp som dilter etter moren sin.

Foto: arrangør

En lang dags ferd mot natt
Eirik tar oss igjen i det vi begynner nedstingingen mot sivilisasjon. Jeg begynner å kjenne det godt bak på helene nå. Heldigvis er vi snart ute på asfalten og det er deilig å kunne løpe igjen etter all vandringen.  Jeg kommer fint opp og fremover på føttene og da gjør ikke helene så vondt.

Vi løper til vi stopper i Maura for å handle mer proviant og spise middag på det lokale gatekjøkkenet. Øyunn bestiller en cheeseburger til seg selv og en til meg. Eirik blir småkvalm bare ved tanken og tar derfor turen over gaten til den lokale Kiwi butikken for is og Farris.

Hamburgerne lar vente på seg og Øyunn blir urolig. Hun vil ikke stivne. Selv  sjekker jeg  føttene mens vi venter. Status er fire relativt store vannblemmer. To på hver side av venstre hel, en under fotbladet og en blodfylt på høyre hel.  Dette er virkelig ikke bra såpass tidlig i løpet.

Før jeg rekker å bekymre meg videre kommer endelig maten, og Øyunn og jeg begynner å spise mens vi leter etter Eirik. Vi finner ham ganske grå inne på Kiwi og rekker akkurat å få ham med oss ut før han kaster opp. En halv flaske Farris og noen biter Frisk-is blir liggende igjen ved inngangspartiet til Kiwi-butikken mens vi fortsetter videre.

Eidsvoll 1814
Vi bruker litt tid på å gå oss varme igjen før Øyunn ønsker og sette opp tempoet. Hun vil ha med oss med videre, men Eirik er blitt grå som en stein og føttene mine har bokstavelig talt gått på en skikkelig blemme.

Det kjennes fryktelig kjipt når hodet vil gi på, men kroppen ikke har lyst til å være med på leken.

Vi lar derfor Øyunn løpe og bestemmer oss for å ta det rolig inn til Eidsvoll. Planen blir å overnatte der. Godt med mat og noen timers søvn skal nok hjelpe på motivasjonen og lagmoralen.

Den siste mila kjennes lang, og mørket har vært over oss i noen timer i det vi småløper inn til Eidsvoll.  Eirik er nå gått helt tom konkluderer med at det beste for ham er å bryte. Ingen vits i å fortsette når kroppen ikke klarer å holde på næringen.  Dette er allikevel dårlige nyheter for meg som virkelig hadde håpet på å få ham med meg videre.

Foto: arrangør

En natt under åpen himmel
For min del fortsetter konkurransen og Eirik er grei og stiller som support for meg igjennom natten. Vi gjør et forsøk på å sette opp en liten leir ved Eidsvollbygningen, men blir raskt jaget vekk av en vekter som undrer på hva slags oppbud vi er. ”Ultraløp” forsøker vi pent å forklare, uten noen form for symapti. I hans verden er vi som fulle uromakerer og regne. En stor fare for den folkekjære bygningen han beskytter med sin overdimensjonerte lommelykt.

Så plutselig dukker en gjeng tenåringsjenter opp. Sekstenåringene har fulgt med oss via live-trackern på internett og kommer for å beskue oss i levende live. De sier navnene våre og finser litt før de stikker av gårde like fort som de kom.  Fem minutter senere dukker de opp igjen, denne gangen med foreldrene sine som inviterer oss med på taco og overnatting. Dette blir nok første og siste gang vi får dette tilbudet under et ultraløp.

Siden det ikke er lov med support, må vi takke pent nei, men de låner oss hagen sin hvor vi kan legge ut bivibagger(vanntett og vindtett soverør) og soveposer for natten.

Etter at vi har spist legger jeg meg i soveposen og stirrer opp på en stjerneklar nattehimmel. Et fly har startet nedstingningen sin mot Gardermoen. Snart er det nok i mål, det er ikke jeg.

DNF
Jeg står opp uten å ha sovet klokken 6:30. Tar raskt en status på kroppen og forsøker å småjogge rundt på plenen vi har tilbrakt natten. Lårmuskelaturen er ganske stiv etter gårsdagens 90 kilometer uten at det egentlig gjør så mye.

Det er helene mine som er det virkelige problemet. De er vonde selv uten sekk på ryggen.

Det å bryte sitter så forferdelig langt inne etter kun et døgn på tur og mange ukers forberedelser. Allikevel bestemmer jeg meg for at det er det eneste fornuftige å gjøre. 320 kilometer blir for langt å løpe på så vonde føtter.

Min første DNF blir en realitet i det jeg leverer GPS trackeren til Fulvio. Jeg kjenner på en sterk følelse som minner om kjærlighetsorg i det han og kona svipper meg ned til togstasjonen på Eidsvoll Verk. Dette blir et trist og endelig punktum for mitt første Gaea Norvegica trail.

Heldigvis går det flere tog. Vi sees i myra i oktober 2018.

(Hvis du lurer hvordan jeg kom frem til det kan du lese om hvis du følger meg videre på denne bloggen!)

Foto: arrangør

Samarbeidspartnere

Øvrige samarbeidspartnere

Veldedige partnere