Av: Stine Næss-Hartmann
Et evig jag etter sprøyter og et liv i konstant rusa tilstand. Slik levde Gunn Monica Leier for 5 år sida. Nå har hun bytta bort jakten på heroin mot sin daglige dose endorfiner. Og til høsten løper hun 10 for Grete for første gang.
-Assa, hvem hadde trodd at jeg skulle betale penger for å slite meg i hjel på et løp?!
Ikke jeg i alle fall! sier Gunn Monica på østlandsdialekt gjennom telefonrøret, men vi aner likevel et lite snev av en “nordlænding.”
-Æ kan hvis æ vil. Æ flytta til Oslo i 2002!
Da ble nemlig hjembyen Fauske for liten for henne. Som en virkelighetsflukt begynte Gunn Monica tidlig å drikke alkohol. Behovet etter sterkere rusmidler dukket raskt opp, og i 18-19 års alderen ble hun avhengig av amfetamin. Jaget etter stadig større rusopplevelser trigget henne til å flytte til hovedstaden, og etter 2 år som rusavhengig i Oslos gater, satte Gunn-Monica sitt første skudd med heroin. De neste 14 åra besto av rus og et liv på hospits, inn og ut av fengsel samt utallige innleggelser på ymse avrusningsklinikker. Gunn-Monica hadde null interesse av å bli rusfri. Det var daglig drama, et evig pengejag og et påfølgende jag etter friske blodårer. Alt dreide seg rusen. Heroin ble hennes store kjærlighet samt verste fiende.
Et liv uten rus
I 2016 fikk hun sin første leilighet, en kommunal bolig på Galgeberg. Men etter tre dørbyttter på 1 år grunnet situasjoner relatert til rus, ble hun nødt til å skrive under på en søknad til rusbehandling. Året etter kom hun seg til Behandlingstunet på Fetsund, en tverrfaglig spesialisert behandlingsinstitusjon for rusavhengige. Gårdsbruk og hesteassistert terapi sto i fokus, og alt var tilrettelagt for at savnet etter rusen skulle minske. Men den påfølgende sommeren sprakk 44-åringen da hun var ute på perm. Og det var da alt snudde. Gunn-Monica hadde gjennom behandlingen fått smaken på et liv uten rus. Et liv der fjellturer, fysisk aktivitet og fallskjermhopping var den eneste formen for rus som eksisterte. Det var DETTE livet hun ville leve. Hun ringte tilbake til behandlingstunet og ba på sine knær om muligheten for en siste sjanse for å få livet på stell. Etter mye om og men fikk hun omsider en ny plass på Behandlingstunet. Mandag den 27. november 2017 ble hun lagt inn, og en knapp måned senere, den 13. desember, tok hun sin aller siste tablett med Subutex, et stoff som brukes i behandling av opioidavhengighet.
-Tenk at æ har vært rusfri siden den dagen! Det e helt utrolig!
Fant løpegleden
Fysisk aktivitet uteble i mange år da Gunn Monica ruset seg, men kort tid etter at hun begynte å jobbe som frivillig i rusomsorgen, fikk hun tilbud om å trene på et gym i nærheten. Et prosjekt som skulle vise seg å være livreddende.
-For en herlig følelse det var å løpe på en mølle!, sier Gunn-Monica som raskt fant løpegleden gjennom gruppetreningsøkter på Barrys Bootcamp. Her kombinerer man løping og styrketrening.
-To ganger i uken fikk vi muligheten til å trene gratis på Barrys,, og jeg elska det! Jeg har jo alltid beundra folk som løper tidlig på morran, og tenkte at det kom jeg aldri til å gjøre! Det kan du bare drite i liksom! Men så fant jeg jaggu meg løpegleden gjennom å løpe på mølle!
Meld deg på årets BMW Oslo Maraton her!
Hennes reise mot bedre fysisk og forøvrig psykisk helse var i gang, nå ønsket hun å ta steget enda videre. På Behandlingstunet hadde hun blitt kjent med et par som fremsnakket uteløping, og hvor mye det hadde hjulpet dem ut av rusen.
-Dessuten hadde jeg en god stund fulgt Oslo Maraton på Instagram, og da jeg en dag så at dere skulle ha en løpegruppe på 3 km bestemte jeg meg for å dukke opp. Jeg ville utfordre meg selv rett og slett!
Men i forkant gikk tankekjøret hennes i 110.
-Jeg er ikke god nok, jeg klarer det ikke..
Men Gunn- Monica innså at de tankene måtte bort. Hun kunne ikke la de ta overhånd. Ikke nå som hun var så godt i gang med løpinga!
-Da begynte æ å tenke på alle de andre situasjonene jeg har stått i som har vært tusen ganger verre!
Og hvem dukket opp vår løpegruppe, full av løpelyst?
-Altså, det var en så stor mestringsfølelse da jeg klarte å løpe 3 km sammenhengende! Jeg kunne ikke tro det.
Så stor var mestringsfølelsen at Gunn Monica meldte seg på 10 for Grete rett etter at hun gjennomførte vår 3 for alle i fjor høst. Og fysisk aktivitet har siden vært livreddende for den tidligere rusmisbrukeren.
-Det redder liv å være fysisk aktiv!
-Nå som jeg er uføretrygda og jobber frivillig, må jeg ha noe å ta meg til i hverdagen. Og løping har virkelig hjulpet meg ut av sofaen!
Men motivasjonen kommer ikke alltid dalende.
Da Gunn Monica leste om vår Julechallenge før jul, startet nok en gang tankekjøret. Jeg har ikke riktig utstyr, jeg har ikke løpt på evigheter…
Åkkesom meldte hun seg på, og vår aktive kalender redda en ellers så tung desembermåned. Dette var det hun trengte for å komme seg gjennom en mørk årstid med lite treningsmotivasjon. Hun fikk gått/løpt sine daglige turer med hunden sin, og opplevde en daglig mestringsfølelse over å klare lukene. Den 5. desember viste kalenderluken 6 km, men Gunn-Monica var i siget. Hun hadde mer å gi! Den samme kvelden lastet hun opp et bilde fra økten sin, samt en tekst :
-Æ æ ennu i ekstase å lev i skyan etter morgendagens 10 km. Dagens luke va 6 km å æ tenkt æ sku gå, men æ klart å jogg 10,14 km. Min aller aller første mil æ kjenn på så mange følelsa!
Jeg var så hysterisk glad at jeg knapt klarte å komme meg hjem, haha. Det redder virkelig liv å være fysisk aktiv!
Og flere av turene hennes markerte også noe mye større.
-Da jeg gikk tur forbi Sofienbergparken tidlig en morgen så jeg to uteliggere som lå ute og sov. Og jeg følte sånn med dem. Det der var jo meg for et par år siden! Jeg har ikke tall på hvor mange trappeoppganger jeg har sovet i! Og se på meg nå. Tenk at jeg har kommet meg ut av et liv i rus, og deltar på en aktiv julekalender! Det redder virkelig liv å være aktiv.
