Av: Terje Evensen, Julechallenge-junkie

Dette er en liten historie om en kar på 54 år som er glad i å være i bevegelse, men aldri har vært et sportstalent. Som gjennom det voksne livet stadig vekk har stilt opp i arrangementer med startnummer på brystet og alltid har kommet langt ned på resultatlistene. Men like fullt lykkelig over å gjennomføre. Av og til har jeg ikke kjent mine egne begrensninger og gapt over for mye. Som da jeg deltok i mitt første og hittil siste maratonløp mellom Nice og Cannes  november 2015. Jeg hadde trent mye den høsten og syntes jeg var i god form. Men kanskje hadde jeg restituert for lite. Etter ca ei mil fikk jeg store vondter i venstre lyske og klarte knapt nok å løpe. Men jeg hadde betalt mye for å være med på dette og jeg hadde forberedt en dårlig morsomhet på Facebook etter målgang og var nødt til å fullføre. Så jeg haltet meg videre og kom etter hvert i mål, fem timer og tjue minutter etter start. Det gikk mange måneder før jeg orket å jogge igjen etter dette. 

2022- et år med mye bevegelse

2022 er et av mine aller beste år når det gjelder opplevelsen av å være i god form. Jeg begynte året med et nyttårsforsett; være i bevegelse minst en halvtime hver dag i hele januar. Gåing, jogging, svømming, sykling og ski. Da januar hadde passert, revurderte jeg målet og ville gjennomføre minst en halvtime i 100 dager. Så gikk også dette fint. Nå skriver vi 12. desember og jeg har vært i aktivitet i 346 strake dager. Dette er formodentlig et symptom på at ting av og til blir en besettelse for meg. Jeg skal skru klokka fire uker tilbake. Da var jeg på bærekraftseminar i Operaen og ble sittende ved siden av noen i Oslo Maraton som fortalte meg om Oslo Maratons Julechallenge, og jeg kjente at her var det potensial for å skape seg en ny besettelse! Da jeg kom hjem fra seminaret i Operaen, fortalte jeg min kone, Stine Pernille, om møtet og hun var i det gavmilde hjørnet og hadde i løpet av få strakser meldt på både seg selv, meg, sin søster, sin niese og sin nevø til Julechallenge. Så begynte vi å forkynne det glade budskap i våre omgivelser. Min bror og min niese var brått påmeldt og det var både venner og kolleger. 

-Julechallenge har blitt en daglig snakkis. Vi skryter av oss selv og hverandre. Vi hater Julechallenge når vi egentlig ikke har tid, men ikke klarer å la være. Vi beundrer egen standhaftighet når dørstokkmila til stadighet lar seg beseire. 

200 km med bevegelse

Jeg meldte meg på 200 km challengen. Sannsynligvis fordi dette representerte den største utfordringen. Noe å strekke seg etter. De fleste av utfordringene har jeg tatt ved å gå. Så har jeg vel to joggeturer og to sykkelturer. Jeg gjør det litt vanskeligere for meg selv med min besettelse for at utfordringene skal tas ved å tilbakelegge en reell strekning som tegner et kart på Strava. Jeg skal unngå tredemølle. Men slike griller kan altså oppstå i hodet mitt og det gjør jo egentlig Julechallenge artigere!

Jeg finner det tilfredsstillende at 17 minusgrader i dag tidlig ikke fratok meg motivasjon til å gå de nødvendige 7 kilometrene til jobb.

Jeg og mine omgivelser lever nå i en daglig spenning. Hvilken utfordring venter i morgen? Det er garantert det første vi sjekker når vi våkner om morgenen. Hvis vi da ikke har hatt en liten oppvåkning om natta og sjekket e-postkontoen. Min personlige spenning er knyttet til når jeg må gå løs på 21 km.

Jeg kan vanskelig forestille meg at besettelser som dette er usunt. Derimot er det sunt å være i bevegelse. Det er sunt å trene karakterstyrken til å gjennomføre det som virker som et heft i hverdagen. Derfor er det jo umulig å undervurdere betydningen av ytre stimuli og motivasjon som Julechallenge gir. Og det er umulig å undervurdere betydningen av fellesskapet vi har rundt treningen i denne adventsperioden. 

You’ll never walk alone. Det merker jeg godt disse dagene.