Blog
  • Hjem
30
08
2018

Å være ledsager på Oslo Maraton – Karoline forteller!

Av: Oslo Maraton-ambassadør og ledsager på Funkis, Karoline Steenbuch Lied.

 

Du som leser dette er mest sannsynlig litt over snittet glad i å løpe. Tenk litt på det….hvor glad du er i å løpe…. den friheten det gir, hvor lykkelig det gjør deg, bare å kunne ta på deg skoene og komme deg ut på tur; hvor som helst og når som helst. Du tar det helt for gitt.

Dette er ikke tilfellet for flere av de som stiller i funksjonshemmet-klassen, kalt Funkis, i Oslo Maraton. Hvert år stiller en rekke svaksynte og blinde i Oslo Maraton – med ledsagere ved sin side. Ledsagere de er helt avhengig av både i konkurransesammenheng, og på trening.

Tenk deg hvordan det hadde vært. Å gå fra full frihet til sakte men sikkert å være dønn avhengig av noen andre for å kunne trene. Hvordan hadde det gått med deg?

Vel, det kan ikke jeg si noe om. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått med deg (selv om jeg har en viss ide om hva du tenker akkurat nå). Men jeg kan si litt om hvordan det er å trene med de som trenger hjelp til å trene, og jeg kan si litt om de som har opplevd å miste synet eller som aldri har sett noen ting. Og det jeg har å si er makan for en gjeng! For en fantastisk gjeng som både sprer masse glede, humor og energi. Mer enn i noen annen treningssammenheng med andre personer, opplever jeg. Min erfaring er at de tenker lite på hvilke begrensninger de har, men fokuserer heller på hvilke muligheter de har. De kan jo tross alt løpe! De er selvironiske så det holder, og tuller og tøyser med at de ikke kan se. En gang var det en bilist som nesten kjørte på en av de blinde, som gikk med stokk. Sjåføren bråstoppet og løp ut av bilen, og hadde sagt til den blinde: «Beklager så mye, men jeg så ikke stokken din!». Da denne historien ble fortalt holdt de på å le seg i hjel alle sammen. Og jeg lurte på hvordan det hadde gått med meg, om det var jeg som hadde gått der. Hadde damen kjørt på meg da, siden jeg ikke går med stokk..??!

De løper Birken, de sykler Birkebeinerrittet. The Great Wall Marathon, ikke noe problem. Det er helt rått. Et år deltok både jeg og min venn Håkon Gisholt i Birkebeinerløpet, men jeg løp alene, og en annen person ledsaget ham. Han slo meg i tid (og jeg var «tross alt» bare 20 sekunder unna merket i min klasse), og jeg tryna to ganger. Håkon, som nesten ikke ser, tryna ikke en eneste gang. Det er rett og slett bare utrolig inspirerende å løpe med denne gjengen. De har gitt meg så utrolig mye. Hver gang jeg knytter på meg løpeskoene mine og farter ut på egenhånd, tenker jeg på mine venner som ikke kan gjøre dette – og da setter jeg bitte litt ekstra pris på løpeturen min. Og jeg setter enda mer pris på å gjøre noe jeg alltid har tatt for gitt.

Hvordan er det egentlig å ledsage, er et spørsmål jeg ofte får av venninner. Det hele begynte for cirka 5 år siden da jeg leste en liten annonse i Aftenposten, hvor de søkte etter ledsagere til Holmenkollstafetten. Jeg kjente et umiddelbart kall. Og siden da har jeg vært aktiv i ledsagermiljøet, og har fått oppleve en rekke fantastiske løp – alt fra magiske og metropolske New York maraton, til folksomme Holmenkollstaffeten og folkefesten Oslo Maraton. Og jeg har ledsaget uendelige mange kilometere i treningssammenheng – både med joggesko og på ski, hvor jeg har sett mye mer enn når jeg er ute alene. Når man ledsager er det fint å beskrive omgivelsene, både sånn at utøveren kan danne seg et bilde av hvordan det ser ut rundt oss, men også for å være forutsigbar. «Om hundre meter kommer det en bratt oppoverbakke, som er cirka 50 meter lang». Jeg kan ikke gå med nesa nedi bakken som jeg pleier å gjøre. Jeg må se rundt, observere, beskrive og forklare. Og sammen lukter vi, og vi lytter – sanser jeg bruker i mye mindre grad når jeg er på tur alene.

Er det ikke slitsomt å ledsage, spør venner. Jo, det kan absolutt være slitsomt. Du prater og kommuniserer mye, og du må hele tiden være «på». For du kan ikke bare smette forbi en bom som plutselig dukker opp rundt hjørnet, eller dukke når noen kvister er i ferd med å slå deg i panna, da må du si ifra i god tid og være en veiviser uten for mye rykk og napp. Så du må følge med i timen, hele tiden! Og videre bruker du jo egentlig bare en arm, hvis den du løper med ser veldig dårlig, og dere holder samme pinne. Det er slitsomt, spesielt for skulder, og det er slitsom ikke å kunne bruke armen i veldig stor grad under løpingen. Men jeg kan jo tross alt løpe! Og jeg kan se!

Å ledsage gir så mye glede, overskudd og energi. Jeg kaller det win-win. Jeg får gjort noe meningsfullt, hyggelig og sosialt, og det oppnår jeg mens jeg bedriver min store hobby. Luksus! Og den andre får trent, og får også bedrevet sin store hobby. Jeg anbefaler alle å prøve det å være en hjelpende hånd. Jo flere vi er, jo mer får de som trenger hjelpen trent. Og forhåpentligvis vil det gjøre at du vil sette ekstra stor pris på løpeturene dine, som du alltid har tatt for gitt.

I Oslo Maraton skal jeg og tidligere toppsprinter Quincy Douglas ledsage sammen i 10 for Grete. Håper vi sees!

Kunne du ønske å være ledsager kan du ta kontakt med teamleder i Team RP, Håkon Gisholt på [email protected].

 

 

 

Øvrige samarbeidspartnere

Veldedige partnere